Filosofisk praksis er ikke terapi

Ordet terapi forbindes idag oftest med den behandling som gis hos lege, psykiater og psykolog, eller andre helseprofesjoner.

Hvis vi i tillegg ser terapi som en prosess der det stilles diagnose og gis behandling for bestemte lidelser som depresjon, mindreverdighetskompleks, spiseforstyrrelser eller andre atferdsproblemer, så er det klart at filosofisk praksis ikke er slik terapi. Mennesker som har slike problemer og som ønsker behandling for dem, henvises til lege, psykiater eller psykolog.

Samtidig opplever mange at de får det bedre etter å ha samtalt med en filosofisk praktiker. Derfor sier vi at filosofisk praksis, selv om det ikke er terapi, kan ha en terapeutisk effekt.

Vi lover imidlertid ikke noen slik effekt når vi innleder samtalene. Den viktigste drivkraften for å oppsøke filosofisk praksis bør derfor være et ønske om å oppnå bedre forståelse eller økt innsikt i eget liv, eller i forhold til andre spørsmål som legges frem.