Norsk selskap for filosofisk praksis
FILOSOFISK PRAKSIS ER IKKE TERAPI
Ordet terapi forbindes i dag mest med den type behandling som gis hos lege, psykiater og psykolog, der det stilles diagnose og utarbeides terapeutiske opplegg for bestemte lidelser, som depresjon. Filosofisk praksis tilbyr ikke terapi i noen slik spesifikk forstand. En filosofisk praktiker er ingen terapeut som vil kurere deg for noe.
En filosofisk praktiker er i stedet en samtalepartner som engasjerer seg i tematikken du ønsker å drøfte uten å «psykologisere» dem, og uten å anta at «det er deg det er noe galt med». Saken er heller at livet er vanskelig, og at det til tider kan være sunt og helt normalt å være opprørt eller ute av seg nedtrykt eller rådvill. Da gjelder det å håndtere krisen eller den vanskelige situasjonen på et vis man vokser personlig på.
Det er når livet butter at vi helst stiller oss spørsmål som «Hvorfor er jeg her?», «Hva er viktig?», «Hva bør jeg gjøre?», «Bør jeg skifte beite?», «Hva er meningen?», «Hvordan oppnå sjelefred?» og «Hva kan jeg håpe på?». Slike fundamentale spørsmål er av filosofisk (og ikke psykologisk) art, som det er vel verdt å reflektere over. Dét er berikende og hører menneskelivet til.
Mange opplever at de får det bedre etter å ha samtalt med en filosofisk praktiker. Derfor kan filosofisk praksis sies å ha en terapeutisk effekt i vid forstand. Men den viktigste drivkraften for å oppsøke en filosofisk praktiker bør være ønsket om å oppnå bedre forståelse, eller økt innsikt, i eget liv, og i de spørsmål man er opptatt
Den amerikanske filosofiske praktikeren Lou Marinoff har skrevet boka "Plato Not Prozac", som ble en bestseller og som betoner at filosofisk praksis er noe annet enn terapi i ordets snevre forstand.